Hjem > Artikkel

Sivilarkitekt Ingvar Mikkelsen:

BSR - - faglig og moralsk (II)

Denne artikkelen er opprinneleg skriven for Arkitektnytt, som svar på Peter Butenschøns kommentar, (sjå nedanfor)

 

BSR - - faglig og moralsk (II)
I Peter Butenschøns kommentar i siste Arkitektnytt (04/10) til min kritikk (i 03/10) av kapitlet om BSR (”Skygger og lys over Norge”) i hans bok Byen avtegner det seg to hovedbetraktninger som jeg deler.
            For det første: ”Sverre Pedersens arbeid både før og under krigen burde underlegges langt grundigere studier” (fordi) ”(han) står som en helt sentral aktør i de mest dramatiske faglige brytninger innenfor arkitektur og byplanlegging i forrige århundre”.
            Med tiden kunne vi da få oppklart flere viktige spørsmål som er fremkastet både i Butenschøns bok og nå i hans tilsvar i Arkitektnytt, eksempelvis:
            Var virkelig ”den lyse, luftige funksjonalismen” til Lars Backer, Arne Korsmo, Ove Bang o.fl. ”helt i samsvar med Arbeiderpartiets nye ideologiske grep og sosiale plantenkning”?
Og: Hadde for eksempel Korsmo overhodet noe til felles med DNA? Var ikke norsk funksjonalisme både tidlig ute og markant særpreget i forhold til Stockholmsutstillingen 1930?
            Hva slags funksjonalisme var det studentopprøret ved NTH i 1930 dreiet seg om? Var den spiren til PLANs i 1933? Og eventuelt: hvordan var den? À la Backers? À la Le Corbusiers? Neppe, man ville vel noe nytt, men hva? En slags utopisk scientisme? Målet virker temmelig uklart, ikke minst arkitektonisk.
            Hva slags arkitektur- og byplanundervisning gjorde studentene opprør mot? Det var vel særlig den nitide, klassisistiske formlæren til professor Johan J. Meyer (1860-1940) som skapte vrede? Og Pedersens barokke akser? Men vel ikke hans havebyidealer og funksjonelle grundighet? Pedersen var berømt, ikke bare for alle sine byplaner rundt om i Norge, men også for flere fine bygningsanlegg i Trondhjem, så som byens 300 nødboliger 1916-1919 (prefabrikkert som trelemmehus i en slags trøndersk klassisisme, ennå bevart) og Lillegården hageby 1917-21 (i pusset sementhulstein med mansardtak, en pendant til den samtidige Ullevål Hageby i Oslo, begge inspirert av engelske hagebyer). For øvrig behersket Pedersen også et funksjonalistisk formspråk, som i Voldsmindebebyggelsen i Trondhjem 1935. 
Når Pedersen stod så sentralt i striden mellom studenter og lærere, kom vel det først og fremst av den omstendighet at ”Pæra” på denne tiden bekledte vervet som avdelingsformann. Blant de mange berømte ”Pæra”-historier er den om at han mottok den ledende opprørsstudent på sitt kontor, bød ham et fruktfat og spurte avvæpnende: ”Like Di æpla Di, Søyland?”
             Varte den norske funksjonalismen helt frem til den 9. april 1940 slik Butenschøn mer enn antyder? Arkitekturhistorikerne Nils-Ole Lund og Christian Norberg-Schulz har for sin del påpekt at den kanskje kulminerte med Vi Kan-utstillingen i 1938 og deretter dabbet brått av, tydelig for eksempel i konkurransen om Bakkehaugen kirke i Oslo der naustformen vant (1939), samt i Fagorganisasjonens høgskole i Sørmarka (ferdigstilt 1938-39) der Knut Knutsen vel egentlig var fornøyd med bygningsrådets vedtak om saltak. Falt forresten ikke også Odd Brochmann (ifølge Korsmo) for ”husmannsånden” i god tid før krigen kom?
Må man med andre ord søke etter andre påvirkninger enn okkupasjonen av landet for å forstå vendingen henimot ”de hjemlige verdier” (Odd Brochmanns uttrykk sitert av Butenschøn)? 
Butenschøns hovedbetraktning nr. 2 som jeg likeledes er enig i, lyder slik: ”Arkitekters forhold til makthavere, gode så vel som onde, er et tema som har vært dårlig belyst her til lands.”  Dette gjelder ikke minst norske arkitekters forhold til den tyske okkupasjonsmakten under krigen, enda disse forholdene sannsynligvis er meget godt dokumentert i protokollene fra NALs interne granskning av samtlige medlemmer i 1945. Adgang til denne delen av forbundets arkiv har imidlertid bare vært forbeholdt ”forskere”, og dét med sitatforbud. 
Uten å kjenne innholdet i NALs fellende dom over Sverre Pedersen har jeg i Arkitektnytt 03/10 fremsatt den hypotese at den må være gal. (Jeg er naturligvis spent på å lese dommen når og hvis jeg en vakker dag får anledning!) Jeg bygger på det syn at BSR skapte nasjonale verdier i form av norske byplaner utarbeidet av norske arkitekter og stedlige krefter. At arbeidet foregikk i objektivt æreløs kontakt med tyske myndigheter, overskygges etter min mening av resultatet. Med andre ord: Jeg mener at kollaborasjon med fienden i dette tilfellet var legitim. (Begrepet ’legitim kollaborasjon’ har jeg lånt fra okkupasjonshistorikeren Ole Kristian Grimnes).
Butenschøn anfører i sitt tilsvar at jeg ”ikke selv (byr) på noen dokumentasjon av denne historien”, dvs. ”forbindelsen mellom Pedersens virke og tyske makthavere”.
Erik Rolfsens deltagelse i BSR frem til 1943, hans indirekte oppfølging i London frem til 1945 samt Kong Haakons varme mottagelse av Pedersen i 1945 gir ikke uten videre noen avklaring av historien, men jeg mener det er bemerkelsesverdige data. Butenschøn kommenterer verken dem eller Helga Stave Tvinnereims forskning som jeg refererte til.
Butenschøn hevder: ”Mikkelsen påstår feilaktig at planene ’ble konsekvent fulgt under gjenoppbyggingen etter krigen’”, og fremhever at ”(s)ymbolbyggene og noen av de voldsomme dimensjonene ble tonet ned eller fjernet, for eksempel i Steinkjer og Bodø”.
Foreløpig har jeg ikke fått sjekket akkurat dette, men har funnet et par andre eksempler på planendringer av den typen Butenschøn nevner. I Byggekunsts årgang 1946, side 30-31, er det gjengitt en diskusjon om det storslagne parkdraget i Kristiansund, som dessverre ble noe innsnevret i endene pga. kommunaløkonomiske hensyn, men det ble jo likevel et flott parkdrag. 
I samme Byggekunst-årgang, side 32, presenteres Knut Knutsen og Herman Krags premierte torgplan for Molde, der de har brutt opp de rette byggelinjene i partier med vekslende vinkler og forskjellige etasjeantall, og plassrommet er delt i to vhja. en noe  skjevtstående, enetasjes liten bankbygning på midten. Dette ble det ikke noe av, men opplever noen Moldes torg i dag som noe annet enn et intimt byrom?
Butenschøns påstand om mangel på konsekvens i gjennomføringen av planene virker for øvrig ganske snodig, når han selv innrømmer at ”plangrunnlaget i de fleste tilfelle (lå) fast”.
 
Ingvar Mikkelsen