Som arkitkekturhistoriker er det forstemmende å oppleve at man diskuterer rivning av en etterkrigsbolig i Kristiansund, til fordel for å bygge et lite leilighetskompleks. I det øyeblikket man har revet et bygg vil det skape presedens - da har skipsklokka slått, og det er ingen vei tilbake.

Huset er en del av sentrum med sitt tidstypiske etterkrigsformspråk og danner dermed en helhet og ramme rundt byen. Argumenter som at fortetning vil øke livet i byen - er den godt nok fundamentert?

For å nevne noen byer og steder som har stått under datidens press for å fjerne eksisterende bygninger fra sin helhet, kan nevnes Ålesund, Risør, Røros og ikke minst områder i Oslo - slik som Grünerløkka, Vålerenga og Kampen. Imidlertid sto framsynte forkjempere imot kreftene som herjet. Dette er områder i dag som er noen av de mest attraktive stedene å bo, og hvor næringslivet blomstrer i form av turisme, små kafeer og spennende butikker.

Man kan tenke seg at dersom man hadde revet enkeltbygg i Risør eller Ålesund - hvordan hadde det påvirket bybildet?

Kristiansund har et helt særegent bybilde, hvor etterkrigsarkitektur samspiller med byens tidligere historie. Man leser ut av bygningene byens historie og identitet. Med de markante skillene, fra før og etter krigen, er byen en særklasse for seg selv sett i norsk sammenheng.

Den velorganiserte etterkrigsarkitekturen fra Kirkelandet spiller sammen med Mellemværftet, Tahitibryggen og Milnbryggen med sin karakteristiske påvirkning fra klippfisknæringen. Kirklandet ble i sin tid bygget opp med datidens nytenkende og dyktige arkitekter og byplanleggere. Kristiansund fikk i det øyeblikket et historisk avtrykk sett i europeisk perspektiv, med tanke på etterspill fra andre verdenskrig. Det er ingen andre byer i Norge i det formatet med slik ensartet etterkrigsarkitektur, hvor man samtidig kan oppleve samspillet med den tidligere klippfisknæring/sjøfartsnæringens historiske bygningsmiljø.

Røros og Ålesund er gode eksempler på at bygningsmiljø i sin helhet har skapt en attraksjonsverdi. Det som skiller Kristiansund fra disse stedene, er kun bygningsperioden, men om noen få tiår vil etterkrigsarkitektur i større grad få sin betydning. Det er lett å glemme da arkitekturperioden ligger så tett opp til vår egen tid. Blir det aksept for å rive bygninger her og der blir det etter hvert «hummer og kanari» - og verdien reduseres.

Kan det være andre årsaker som kan bedre livet i byen, enn å tenke på fortetting som skal skape liv i byen? Som deretter innbefatter å rive enkelthus fra et karakteristisk historisk bygningsmiljø. Har det blitt undersøkt i hvilken grad parkeringsmangel og parkeringsavgifter kan spille en rolle? For det er da ikke slik at fortetting av boliger rundt Amfi Futura er årsaken til at mange gjør sine innkjøp nettopp der, eller?Har det blitt undersøkt hvorvidt samspillet mellom kommunen, turistkontoret, handelsstand, restauranter, museet og kulturarrangementer kunne vært enda bedre samkjørt? Alle mann på dekk! Dette for å bedre synergieffekten. Kunne det være en årsak til at byen har mistet sitt pulserende liv?

Det er et ønske om å få bygget et nytt kulturhus i overskuelig framtid. I min tid i Kristiansund kunne jeg aldri forstå hvorfor ikke de ulike kulturinstitusjonene ble utbedret i sitt bygningsmiljø. Nordmøre Museum eier store bygningsmasser på Milnbrygga, som ikke er i bruk og som forfaller. Hvorfor kunne ikke museet bevare eksteriøret på sjøboden, å bygge om interiøret med moderne kontorer og utstillingslokaler? Da ville museet hatt en sterk tilknytning til klippfiskmuseet og det historiske miljøet. Trondheim er et godt eksempel på å integrere sjøbodene i sitt bymiljø. Biblioteket og kino - ble det noen gang vurdert å utvide bygget i forbindelse med å knytte eksisterende bygg sammen med nærliggende bygg? Hvor man eventuelt kunne bruke glasspassasjer mellom delene.  

Mathallen i Oslo og Gyldendal forlag er to gode eksempler på å bevare eksteriøret, og samtidig skape et moderne og spennende formålstjenlig interiør. Stedets identitet og bygninger har blitt ivaretatt, og bydelen har blitt tatt i bruk på en ny måte i sitt historiske miljø. Det er nettopp sentralisering som ofte har vært det ødeleggende for et sentrum. Et godt eksempel er kjøpesenter hvor alle butikker er under ett tak, og derav har byen mistet sin tidligere pulserende sjarm. Et godt eksempel er gågaten i Lillehammer, som har klart å motstå fristelsen med kjøpesenter i sentrum. Imidlertid har de et flott kunstmuseum i sentrum, men alle kulturinstitusjonene er ikke samlet i ett bygg, og dermed blir det liv i byen. 

Kongsberg kommune har satt på dagsorden å hegne om eneboligområder rundt sentrumsregionen fra 1960-tallet. Egne tiltak er iverksatt. De har allerede nå begynt å ha fokus på boligområder som ligger etter gjenreisningsarkitekturen. Kristiansund har det mange andre byer drømmer om- hurtigruta som kommer inn med sine turister, fjell og sjø- som i seg selv er et trekkplaster. Det vil arkitekturen også være om noen få år. Rives noe av denne arkitekturen stykkevis og delt, vil dette særegne historiske avtrykket i sin helhet være tapt for alltid.